Raymond Londal

I denne uka kjørte jeg etter en nymalt rød russebil, klar til å få reklamen klistret og malt på. Med den høye frafallsprosenten blant videregående elever, kan en gjerne unne de som fullfører en sosial bonus, som forhåpentligvis ikke gir varig men.

Men ikke alle gjennomfører sin videregående utdanning som planlagt. I løpet av dette skoleåret, har 3.000 videregående elever blitt stående uten lærlingplass. For mange av disse, har alternativet vært å bytte til et annet studie de er mindre motivert til å gjennomføre.

Arbeidslivet består av to sektorer – offentlig og privat. I Norge er de røde partiene svært glad i skape mange offentlige arbeidsplasser. Derfor er den offentlige sektoren betydelig større enn den private. Men når det så kommer til hvor det finnes flest lærlingplasser, er dette innen privat sektor. Private virksomheter er fullstendig klar over hvor viktig det er å legge til rette for og sikre ny arbeidskraft.

Høyre har stor tro på at private kan utføre offentlige tjenester på en god og lønnsom måte. Lar vi private få slippe mer til, vil nok dette ikke være negativt med tanke på antall lærlingplasser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det ca. 600.000 elever i den norske grunnskole. Av disse, mottar 50.000 en eller annen form for spesialundervisning. Dette krever ekstra lærere, utstyr og areal. I tillegg vil mange elever gå gjennom grunnskolen med følelsen av å være en spesialelev.

Elevene som får spes.undervisning er fordelt slik:

1. til  4.  trinn = 25 %
5. til  7.  trinn = 34 %
8. til 10. trinn = 41 %
(KOSTRA-tall)

Når et skolesystem skaper flere og flere spes.elever, bør noen stikke fingeren i jorda. Ved noen skoler i Danmark satses det på å fange opp elever i grenseland de første skoleårene. De bruker ekstra ressurser på vurdering og setter inn små tiltak uten krav om at skjema må fylles ut. Vurderingen inkl. også å studere elevene ute i friminuttet og se hvordan de fungerer motorisk og sosialt. Skulle det etter hvert vise seg at små tiltakene ikke nytter, da utløser dette rett til spes.undervisning.

I Norge venter vi med å sette inn tiltak til vi kan dokumentere at eleven faktisk trenger spes.hjelp. Vi venter med å bruke penger til vi absolutt må.

Det er kommunestyret som har ansvar for hvordan grunnskolene i kommunen drives. Jeg mener vi må øke skolens mulighet til å fange opp og styrke de yngste elevenes svakheter og usikkerhet. Her vil veiledning og samarbeid med foreldrene være viktig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det overrasket ingen at åpne løsninger i skolen får strykkarakter. Tvilen har vært der hele tiden, men det er nå greit å ha prøvd det. Bør konklusjonen derimot være at tradisjonell klasserom er best og rett for all fremtid?

Med et tradisjonelt klasserom, tenker de fleste på et rom med plass til pulter oppstilt på rekke og rad, der læreren hadde plass til å promenere mellom radene når det ble kjedelig å stå oppe ved tavla. Det tradisjonelle klasserommet er ikke så tradisjonelt lenger. Klassen fylles opp med elever inntil hver har ca 1,5 kvadratmeter til rådighet. Læreren må som regel skyve kateteret inn i et hjørne. I småskolen skal elevene ha lyttekrok og alle skal ha en hylle med plass til bøker som ikke skal hjem.

Jeg er helt enig i at lærere burde hatt mer å si på utformingen av en skole som skal bygges. De fleste lærere vil sikkert være enig i at vi må ha en skole som både kan tåle bråk og glede. Klasserom bør planlegges langt mer romslig enn i dag. Det må være mulig å skjerme elever med konsentrasjonsvansker uten at de føler seg isolert. Elever må kunne samarbeide uten å forstyrre andre. En liten kjøkkenkrok er alltid en fordel… det er mange hensyn å ta.

Jeg tror vi bør bygge og utforme klasserom ikke bare med tanke på flinke og lydige elever, men også på elever full av energi og med ”maur i rompa”. Vi bør åpne for at læring kan skje på forskjellige måter i løpet av en time, i små og store grupper.

Det er greit at vi går bort fra baseskolene. Men vi bør se fremover, ikke bakover på hvordan et klasserom bør være.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må vi slå sammen kommuner med tvang eller kan det gjøres frivillig? Kommunesammenslåing er alltid et tema som fort får temperaturen opp i en lokaldebatt. Ser vi på dagens situasjon rundt i kommunene, sliter de fleste med å gi sine innbyggere et godt tilbud. I små kommuner går offentlige penger i alt for stor grad til et byråkrati som koster mer enn det smaker.

Alle er vi glad i vår hjemkommune. Men hva er viktigst – navnet eller folkene? I kommuner med dårlig økonomi, står distriktsskoler ofte i fare for å bli nedlagt: Når en kommune ikke kan gi et godt tilbud ute i distriktet, starter en negativ spiral. Færre ønsker å flytte til et område uten f.eks. en skole eller barnehage. Etablering av næringsvirksomhet blir vanskelig uten arbeidskraft, kundegrunnlag osv.

Helga Pedersen (Ap) åpner nå for å tvinge kommuner til å slå seg sammen. Selv om jeg ikke ser bort fra at enkelte kommuner kanskje må presses litt, tror jeg de fleste fint klarer å finne ut av dette selv. De fleste kommuner ser i dag fordel med interkommunalt samarbeid innen en rekke tjenester og beredskap. Mange har med andre ord forlengst sett det positive i samarbeid.

Hvis målet med kommunesammenslåing er å redusere byråkratiet: Hvorfor da ikke samtidig se på byråkratiet i fylkeskommunen? Utforming av nye kommuner bør selvfølgelig gjøres med tanke på å gjøre fylkesbyråkratiet unødvendig. Større kommuner kan påta seg større oppgaver. Følger det bare med de nødvendige pengene, vil frivilligheten være rimelig stor.

Norge er full av ansvarlige lokalpolitikere som ønsker at sine barn, naboer og venner skal ha et best mulig tilbud. Mindre penger bør gå til byråkratiet, mer penger bør gå til næringsutvikling som skaper verdier og et offentlig tilbud som kan opprettholde det gode livet på mindre steder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet mener rektorer oftere bør nekte elever fri til å dra på ferie i skoletiden. Dette er et syn mange deler. Jeg mener derimot vi fint kan lage ordninger i skolen som både ivaretar elevens utvikling og familiens feriemuligheter.

Hovedgrunnen til at foreldre søker elever fri, er for å dra på billige sydenferier. I arbeidslivet har foreldrene en fleksibel mulighet til å flytte rundt på sin ferie, noe elever i skolen ikke har.

Jeg mener grunnskolen bør praktisere et fleksibelt skoleår. Jeg har tidligere tatt til ordet for sommerskole. Denne kan være gratis eller ha en egenandel. Prinsipp om gratis skolegang bør veie tungt så langt det er mulig. På den andre side kan fordeler foreldre har med billige sydenturer sikkert kompensere en egenbetaling til sommerskolen. I tillegg kommer verdien av å kunne feriere og kose seg sammen som familie.

Direktør Skarheim ønsker å tvinge foreldre til å tilpasse seg en skole som ikke er tilpasset dagens samfunn. Her er det mange minus som i sum ikke blir til pluss!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra 1. august innføres det strengere fraværsregler på ungdoms- og videregående skole.  Antall fraværsdager som kan søkes strøket, reduseres fra 14 til 10 dager og melding fra foreldre vil ikke lenger bli godtatt.

Dager som kan strykes, vil kun gjelde dem som skje etter 4 dagers fravær. For at disse dagene skal strykes, nytter det ikke med melding fra foreldrene. Kun dokumentasjon fra en lege gir rett til å stryke fravær fra vitnemålet. Heldigvis er det ingen regel uten unntak: “Elever med funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom får likevel unntak fra dette siste punktet og kan stryke fravær fra første sykedag.”

Hvorfor velger regjeringen ikke lenger å stole på foreldrene? Betyr ikke dette en merbelastning på et ellers presset kommunalt helsevesen?

Motivasjonen bak strengere fraværsregler er særlig med tanke på frafallet i videregående skole. Selv om dette er stort, fullfører likevel de fleste elevene sin videregående utdanning. Blant disse er elever med fravær som ikke bare skyldes helse- og velferdsgrunner. Mange engasjerer seg med f.eks hjelpearbeid, politisk arbeid, representasjon i arrangement på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Mener regjeringen virkelig at et slikt godt engasjement øker faren for frafall?

De fleste vil sikkert kunne ramse opp et A3 ark med grunner til det høye frafallet i videregående skole. Da hjelper det lite å kommer med en A4 løsning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det fremdeles feil å tenke at barn og unge med fordel kan gå på sommerskole?

I Norge får elever ca 60 sammenhengende fridager etter 190 dagers innsats. Selvfølgelig er mer tid sammen med venner og familie viktig og en sommerferie kan være lærerik på mange måter. Likevel er 60 dager en ganske lang periode.

Jeg ønsker og anbefaler kommuner over hele landet å starte opp med sommerskole.

I Oslo har det de siste 5 årene vært mulig å delta på sommerskole. Barn og unge fra 1. klasse til VG3 har kunnet velge mellom en rekke kurs. Siden Oslo huser mange ulike fagmiljøer, er rekken med samarbeidspartnere ganske imponerende. De fleste kommuner har få ressurssentre å velge mellom, særlig om sommeren. Jeg tror likevel de fleste har muligheten til å gi et tilbud elevene, litt motvillig, vil sette pris på.

En kommune bør først stille seg spørsmål om hva slags sommerskole de ønsker. Mange tenker en sommerskole må bety læring på en ny og morsom måte. Det er selvfølgelig lov å gjøre det, men er absolutt ingen nødvendighet. For de fleste, vil jeg anbefale måtehold med overdrevent moro. Hold fokus på å styrke elevens grunnlag til å gjøre det bedre fra høsten i sin ordinære skolehverdag.

La oss se på noen praktiske sider:

Sommerferien kan deles opp i 4 kursperioder, hver på 2 uker. Elever fra 1. til 7. klasse bør få et heldagstilbud, mens elever på ungdomstrinnet godt kan klare seg med et tilbud fra kl. 11 til 14. Hvis en kommune ikke ønsker å legge penger på bordet, må foreldrene dekke merkostnadene. Pris vil kunne variere fra 1.000 til 3.000 kr pr. kursperiode.

Sommerskolens lærere kan med fordel være vanlige lærere i grunnskolen med ekstra kompetanse og/eller solid erfaring i et aktuelt fag. Disse kan enten lønnes eller avspasere etter avtale når sydenturene er billigere.

En sommerskoleelev trenger ikke ha problemer for at det skal lønne seg å gå på sommerskole. Kanskje er det en flink elev som har fått kar. 4 i et fag både på 8. og 9. trinn. Men nå som denne skal begynne i 10. klasse, er det et ønske med litt ekstra veiledning og øke muligheten til en bedre karakter.

Enkelte elever trenger å finne et bedre fotfeste i et fag. Andre trenger å strukturere det de kan og bli flinkere å sikre at de får god uttelling. Å delta på sommerskole skal være frivillig og eleven skal oppleve at det var verd bryet.

En kommune bør ta høyde for at ordningen vil kreve 3 til 5 år med å komme på plass.

For de som har lyst å prøve: Lykke til

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste kunstnere og musikere har opp gjennom tidene fått privat opplæring innen sin kunstform. I Norge har dette private engasjementet blitt satt i system, i dag kjent som den kommunale musikk- og kulturskolen.

Til tross for ærlig og god innsats, klarer den kommunale musikk- og kulturskolen ikke å ta inn alle håpefulle. I Norge står snart 30.000 uten et tilbud fra høsten. Ventelista er flere steder så lang at barn må gi opp sine drømmer uten en gang å få prøvd seg. Samtidig finnes det mange dyktige ressurspersoner i lokalmiljøet som evner godt i å kunne gi et tilbud til flere på ventelista. Enkelte steder har disse gått sammen og startet sin egen private musikkskole. Privat tilbud kan også gis av enkeltpersoner.

Er du en ressursperson som har lyst å start din egen private musikk- og kulturskole? Her får du noen grunntanker som kanskje vil være til hjelp:

Alene eller flere
En flink utøvende gitarist kan fint være et privat alternativ til det offentlige tilbudet. Denne kan gi et tilbud alene, f.eks. “Oles gitarskole”, eller sammen med andre, f.eks “Bandskolen”.  Det kan gis enetimer eller gruppeundervisning, for både barn og voksne. 

Inntekter og utgifter
En flink privatlærer bør i dag kunne vurdere elevbetaling opp mot 3.500 kr. året. Mange kommuner sponser sine elevplasser og ved første øyekast kan det se ut som at den private tar en alt for høy pris. Men det stemmer ikke. Kommunen har også ca. 3.500 kr i lønnsutgifter pr. elev. En bør merke seg at når en kommune sponser billigere elevplasser, gir dette en konkurransevridning til fordel for den kommunale musikk- og kulturskole. Dette er forhold aktuelle kommuner bør se nærmere på.

Det finnes flere voksne som også ønsker et tilbud. I en travel hverdag er en ukentlig time ikke alltid aktuell. Disse kan f.eks kjøpe seg 10 timer som avtales fleksibelt når det passer best eller “Dropp in” timer når muligheten byr seg. En privat aktør bør ikke nøle med å ta den prisen som er nødvendig i forhold til seg selv og hva elevene er villig til å betale. Ingen er tjent med at det ikke lønner seg for deg.

Tips: Har læreren ikke et egnet lokale selv, går det som regel greit å låne et klasserom gratis på en vanlig skole. En kan også legge en del av undervisningen samtidig med SFO.

En privat lærer må selvfølgelig være registrert med eget enkeltmannsforetak. Krever at en fyller ut et skjema og betaler inn et engangsbeløp på 1.500 kroner. Er det flere som går sammen, vil det være aktuelt å tenke aksjeselskap. Å drive privat betyr ekstra regnskapsarbeid, men også mulighet til avskriving. Ansatte innen kommunale musikk- og kulturskoler har ikke de samme mulighetene til å skrive av privat innkjøp av utstyr, klær, frisør, bil, telefon, øvingsrom hjemme, reiser… Å være privat har sine fordeler!

Ved sykdom
En privat lærer skal også ha lov å være syk. Inkl. i elevenes avtale bør det stå en del praktiske ting som beskriver hva som bl.a. skjer når undervisning må avlyses. En bør alltid planlegge med tanke på fravær. Det er vanlig med 3 avlysninger pr halvår pga sykdom. En lærer bør også planlegge minst en felleskonsert hvert halvår som er obligatoriske og som tilsvarer én ukes undervisning. Dette gir læreren mulighet til å være borte 4 uker hvert halvår. Utover det, må det enten gis refusjon eller et tilbud om en lørdagsøvelse. Ellers gjelder de samme forsikrings- og velferdsordninger som alle selvstendig næringsdrivene nytter seg av, inkludert ordningene knyttet til fødsel og langvarige sykemeldinger.

Eksempel:
Ole er en av byens gitarhelter, spiller i band og har som oftest oppdrag i helgene. Spillejobbene gir han ikke nok inntekter til å kunne utnytte alle avskrivingsmulighetene han kunne hatt. Siden det i kommunen var lang venteliste på gitar, gir han rektoren ved den kommunale musikk- og kulturskolen beskjed om at han kan hjelpe til. Han bestemmer selv at det skal være ca. 5 pr. gruppe og at alle får 45 minutter. Fra mandag til fredag har han 2 grupper fra kl. 14 – 16, slik at han rekker å hente ungene i barnehagen før stengetid. Ventelista reduseres med 50 elever uten at det har berørt resten av tilbudet ved den kommunale musikk- og kulturskolen. Med Oles gode rykte, går det greit å ta 3.500 kr. pr år. Dette gir han 175.000 i inntekt, som han så må betale skatt av.

Samarbeid
Den kommunale og private musikk- og kulturskole bør samarbeide om å få ned ventelista mest mulig. I de fleste kommuner kan en i dag søke plass elektronisk via internett. Det gir den kommunale kulturskolen lite merarbeid å administrere et samlet opptak. Elever som ikke mottar et tilbud ved den kommunale musikk- og kulturskole, vil motta et tilbud fra den private musikk- og kulturskole.

Selv etter at den kommunale og private musikk- og kulturskole har fylt opp sine plasser, kan det være elever igjen på ventelista. Hva kan en gjøre for å gi et tilbud til disse? I en kommune finnes det som regel mange flinke ressurspersoner innen en rekke kunstfag. Disse evner godt, men har ikke tid til å binde seg opp til faste ettermiddag- og kveldstimer året rundt. Derimot kunne det gå greit å gjøre en innsats i en periode.

Ulike steder i landet har barn fått tilbud om å være med i en “kulturkarusell”. Dette kan f.eks bety at en gruppe på 15 barn får 45 minutt med dans i to måneder fra skolestart og synger i kor og holder konsert til jul. Etter jul blir det notekurs, “bli kjent med instrumenter” og kanskje være statister i en musikal før sommerferien. Sammen med intensive prosjekter, workshops og weekendtilbud, burde de fleste på ventelista kunne takke ja til noe.

Politiattest
Siden det er snakk om å undervise barn, anbefaler jeg alle kommuner om å stille krav til at private lærere skaffes seg en attest fra politiet. Denne leveres f.eks til kultursjefen som vet hvordan disse skal behandles. En bør også vurdere å stille krav til ny attest med noen års mellomrom.

Hvorfor ikke bare…
I en debatt kommer det fort spørsmål om hvorfor en ikke bare ansetter flere ved den kommunale musikk- og kulturskolen fremfor å la private slippe til. Ja, selvfølgelig er dette en mulighet og ønsker en kommune å tilsette flere, må de gjerne gjøre det. Men sannheten er at de fleste kommuner gjør det ikke, til tross for venteliste. Grunnene er flere. Har man ansatt noen og etterspørselen svikter året etter, svikter også inntektsgrunnlaget for stillingen. Dette gjelder særlig der elevbetalingen er høy. I kommuner der elevbetalingen er lav, vil lønn til en ny kulturskolelærer gå på bekostning av lønn til f.eks en ekstra sykepleier. Da blir det en politisk prioriteringssak.

Lykke til

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når en utlending dømmes for en kriminell handling, soner denne sin straff i Norge. Men trenger det å være slik? Høyre ser nå på muligheten for å kjøpe soningsplasser i den dømtes eget hjemland. Er det veien å gå?

Selvfølgelig er dette noe vi bør kunne vurdere. Norge fraskriver seg ikke ansvaret for fangen. Ordningen bør gjøres ut fra en individuell og helhetlig vurdering. Har den dømte f.eks mindreårige barn bosatt i Norge, bør dette være en sterk grunn til ikke å sende vedkommende til sitt hjemland.

I tillegg til at den dømte får sone i et fengsel der alle snakker samme språk og har samme kultur, sparer Norge mye en slik ordning. I dag står folk i kø for å sone sine straffer, det er mangel på tolker m.m.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at veiprosjektet “E6 vest for Alta” betinger at altaværingene går med på 160 millioner i bompenger. Selv om Alta Ap stemte nei til disse bompengene, har vi i dag en politisk ledelse som er i sjokk. De ønsker at vi skal gi regjeringen skylda for at veiprosjektet nå legges på is. Det blir feil.

Hvilke signaler har den politiske ledelsen i Alta sendt regjeringen? Jo, de har sagt nei til 160 millioner i bompenger på “E6 vest for Alta” men samtidig åpnet for å kreve inn opp mot 600 millioner til lokale prosjekter (Altapakken). Det er klart at regjeringen ikke har tid til slikt tull.

I denne saken har den politiske ledelsen vært svak. Når Statens vegvesen selv mener 90 % av bompengene må hentes fra altaværingenes lommer, burde den politiske ledelsen vært klar på at det ikke er grunnlag for å kreve bompenger og jobbet hardere får å få sentrale myndigheter til å forstå dette.

E6 vest for Alta er uansett Statens ansvar. Utfordringene er uforandret. Nå må den politiske ledelsen se til å spørre dem hvordan de har tenkt å løse sine lovpålagte oppgaver.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende